x 

Reportasjer

Image
Tim jobber til daglig ved Stockfleths espressobar, og har etter hvert blitt et velkjent ansikt etter å ha figurert på melkekartongen. Fra før av er han norgesmester i Baristakunst og nummer 2 i fjorårets VM. I anledning Barista-VM 2003 i Boston har vi mottatt et reisebrev fra Tim.

Opplevelser er til for å deles, og her er en av mine reiseopplevelser fra Boston. Det var i midten av April, og Barista VM var i ferd med å gå av stabelen. Jeg hadde tatt meg fri fra jobben, dels for å besøke min onkel i New York, dels for å se på og backe opp min kollega Eirik under barista VM. Det høres kanskje litt rart ut at jeg velger å bruke ferien min på kaffe, det som jeg jobber med hver dag ellers i året, men sånn er det når man liker det man driver med.

Jeg hadde så vidt ankommet den konservative college-byen Boston, da jeg ante at min reisehumidor var i ferd med å gå tom for medbragte cubanere. Som alle vet er det forbudt med cubanske varer i USA, grunnet handelsblokkaden, så mitt eneste håp var å finne en oppegående sigarbutikk med en størst mulig humidor. Etter at jeg hadde sjekket inn på hotellet, bar ferden ned til resepsjonen for å finne ut av hvor de solgte sigarer i byen. Heldigvis for meg var nærmeste utsalgssted rett rundt hjørnet og 4 kvartaler opp.

Etter å ha spasert i 10 minutter fikk jeg øye på en bar som het ”Sigar Masters.” Dette var en brun bar. Ikke en møkkete og nedslitt bar de fleste ville kalt for ”lokalet” men brun på den rette måten, slik en sigar-bar skal være. Dype brune Chesterfield stoler, lave kaffebord i teak, store askebegere på stativ som en champagne kjøler , uutholdelig flotte servitriser i lårkorte og utfordrende kjoler, rødvin og portvin i alle størrelser, typer og fasonger, og sist men ikke minst en kjempe diger ”walk-in-humidor” som rommet masse sigarer og en beskjeden mann ved navn Mike, som hadde yrkestittel: ”Humidorian”.

Jeg gikk forsiktig og reservert inn i humidoren og hilste pent på Mike som guidet meg igjennom sigarutvalget. Jeg endte opp med å kjøpe et par Romeo y Julieta Churchill, fra den Dominikanske republikk.(Disse skulle vise seg å være noe av det bedre jeg har trukket inn i mitt olfaktoriske senter.) Da han sto og pakket inn sigarene i en pose, kom han til å spørre meg hva jeg gjorde i Boston. Jeg fortalte ham alt om kaffe messen og barista VM som skulle foregå i løpet av noen få dager, og til min store overraskelse, vekket jeg hans interesse. Han begynte å fortelle meg om planene han hadde hatt om å åpne sin egen espressobar i Boston, men at hans jobb som humidorian hadde satt en midlertidig stopper for planene. Og der stoppet samtalen. Han så på meg med et skjevt blikk og spurte hva jeg het. Da jeg sa navnet mitt, kunne jeg se at den siste brikken i puslespillet hans falt på plass. ”Arent you that barista champion from Norway ?” Sa han med et smil. ”Ive read about you on the internet…. Coffeegeek.com or something…” Jeg nikket bekreftende og tenkte : hva er sjansen for at dette skulle intreffe ??? ca. 1 av 400 000 000 amerikanere. Helt utrolig! Han lurte noen ekstra puros ned i posen og sa bekreftende ” on the house.”
Da vi gikk ut av humidoren insisterte han på å vise meg espressomaskinen de hadde i baren, som selvfølgelig var en Rancilio S27, 1 gr. Maskin, med en ukjent og nedslitt kværn ved sin side.

I og med at jeg allerede hadde bestemt meg for å komme tilbake et par kvelder etterpå for å nyte mine nylig innkjøpte puros, tilbød jeg meg å lage litt kaffe en kveld for å lære han noen triks, noe han selvfølgelig takket ja til, så vi avtalte å møtes på søndagen.

Søndagen kom og jeg plukket opp en kilo med Stockfleths espressoblanding og satt kursen mot ”Sigar Masters” sammen min kollega Willy Hansen og hans tamper.
Da vi ankom baren, satt det allerede en 10-12 personer i baren og ventet på å få litt kaffe. Ryktet hadde spredt seg blant stamkundene, og før vi visste ordet av det hadde vi fått bestilling på en espresso og en cappuccino.

Willy og jeg tok med oss kværna på kjøkkenet for en aldri så liten sjekk og rens av knivene, og vi ble ikke overrasket over at vi måtte bruke hammer og spett for å fjærne de gamle tjæreaktige kafferestene inne i kværna. Disse ville ha tatt knekken på en hver fersk kaffebønne som hadde tenkt seg igjennom kværnas nedslitte kniver.
Ikke uventet var det at espressomaskinen aldri før hadde vært renset, og rensemiddel hadde de aldri hørt om, så Willy fant fram litt oppvasksåpe fra et skap og begynte å rense maskinen, i håp om at såpen ikke skulle drepe det som var igjen av gummipakninger i maskinen.

Etter en halv time var både maskinen og kværnen oppe og gikk, så vi helte på litt bønner og begynte å lage noen shot. Det smakte nydelig. Korte konsentrerte espressi med lang ettersmak av sjokolade og solbær. Mike var henrykt. Bestillingene hopet seg opp. Jeg ble svettere og svettere, maskinen pustet og hveste. Den låt som en trimma totakts motor med turbo og oljelekkasje. Baren fylte seg opp og gikk tom for rene espressokopper. Noen drakk den beste cappuccinoen de hadde smakt i sitt liv, andre lot seg imponere av at espressoen faktisk hadde crema. Til og med en sleip Italiener hadde lurt seg inn i baren på vår regning og bestilte motvillig en espresso med sukker. ”Nei espresso ! Det er det bare italienere som kan lage! ” sa han, helt til han smakte på espressoen og måtte ydmykt meddele at den ikke var så verst i det hele tatt.

Timene gikk og kiloen ble borte. Ca. 60 kopper rakk jeg å servere på 2 timer. Øl og sigarer fikk jeg som betaling, for ikke å snakke om en god opplevelse, samt gleden av å glede andre.

Dessverre må jeg inrømme at den beste espressoen jeg smakte i Amerika var min egen, men jeg besøkte jo kun øst-kysten, som er å regne som en espressoørken i forhold til vest-kysten av Amerika. Allikevel føler jeg meg privilegert som bor i en av verdens fremste kaffeland, både når det gjelder kvaliteten på håndtverket ”baristakunst” og nårt det gjelder kvaliteten på kaffen i form av bønner. Ikke minst er det godt å vite at man har leverandører som Temperato med på å spre budskapet ”En best mulig kopp kaffe” rundt om i landet, både til restauranter og hjem på kjøkkenet.
Gratulerer med en flott ny hjemmeside!

Vennlig hilsen Tim Wendelboe